Når jeg ser din himmel.

En sommer går mot sin ende. Forhåpentligvis har de fleste, mellom regnbøyene, funnet både livd og sol og fått ladet batteriene skikkelig før et nytt semester og hverdagens utfordringer. Mange har klaget over været. Selv har jeg vært nesten tre uker i båten, og kan knapt huske en regnværsdag. Nå har vi jo også fått Yr.no som kan fortelle oss hvor det er lurt å dra, og på hvilken side av en bukt man bør fortøye.

En av de siste ferieopplevelsene i båten ble for meg en av de fineste. Jeg var ute med min kjære datter, Maria. Vi fant en flott plass å fortøye longside i le av en ganske høy holme, gode skjermet mot den friske nordvesten. I avisa hadde jeg lest at jorda skulle passere gjennom et støvbånd fra kometen Swift-Tuttle, hvilket ville medføre et meteroregn og masse stjerneskudd, med en toppunkt natta mellom 12. og 13 august.

Det blåste som sagt friskt, men vi fant oss en fin plass på toppen av holmen under en kant. Mens vinden suste godt i buskene rett over oss, så satt vi der på et par gode strandsstoler, godt innpakka i boblejakker fra 80-tallet og solide ullpledd. Vi lente oss bakover i den klare natten og kikket opp på stjernehimmelen og en orange halvmåne som klatret opp over holmene i øst. Det tokk ikke lang tid før vi fikk se det vi var ute etter: stjerneskudd. 18 stk telte vi løpet av en drøy halvtime. De flotteste med en tydelig ildsprut etter seg. Fascinerende! En opplevelse og et minne å ta med seg. Ut i hverdagen og inn i høsten. Det er slikt du gjemmer på som de vakreste diamanter i den skattekista inni deg, hvor du tar vare på slike minner.

En stjerneklar himmel en slik natt, med orkesterplass til et slikt drama. Helt ute på grensen mot det store havet. Da gjør du deg noen tanker. Om livets store spørsmål. Om det enorme universet. Om hvor lite et menneske er i denne uendelige storheten, under denne storslåtte, mektige stjernehimmelen. Så mikroskopisk lite et menneske er! Og likevel så uendelig stort. Skapt som et avbilde av ham, og elsket og sett av ham som står bak og utenfor hele dette uendelige universet.

Ingen steder er stjernehimmelen så skarp og klar som i den kjølige natta ute i ørkenen. Sannsynligvis har han ligget og kikket opp på Stjernehimmelen, David, da han skrev den vakre Salme 8. og gjort seg de samme tankene: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter»

Så når høsten nærmer seg og du kjenner deg liten i en stor verden og en uendelighet av utfordringer og bekymringer: Vit da at han som står bak alt sammen, Den allmektige Gud, han ser deg, han har skapt deg i sitt bilde. Han elsker deg, og vil alltid være nær med sitt løfte om å være med, alle dager inntil verdens ende.

 

Håkon Borgenvik,
Sokneprest

Logg inn